Egne tekster

Breen snor seg nede i dalbunnen. Alltid rennende nedover. Alltid knugende på underlaget. Fyller hver krik og hver krok med vann. Fryser og sprenger. Steiner løsner og fraktes. Kverner og risser. Bryter. Over en brattere kant. Den sprekker opp og blottlegger sine innerste blå tanker. Som forsvinner ved lenger eksponering i sollys og tøvær. Jeg hakker meg rundt i dette landskapet. Finner nye veier. Isøksa slås hardt inn i den harde isen. Jeg kjenner med hele kroppen når den sitter godt. Når jeg kan belaste den.

 

Om kvelden når det er mørkt, farer vi langs landeveien omsluttet av mørket. Det jaktes på lyskjeglen som vi aldri når igjen. Det ene øyeblikket dytter vi den foran oss, det neste trekkes vi mot den. Hele tiden omslutter mørket seg like bak ryggen. Men tankene flyr. De kjenner ingen grenser.

 

Å hjelpe en snegle over veien er ikke nødvendigvis hjelpsomt. Det kan hende den allerede var på den siden den ønsket, men hadde gått forbi noe den måtte tilbake et lite stykke for å smake på. Tankene til en snegle går vel kanskje like sakte som resten av dyret.

 

I pennes flukt over arket opplever jeg en markant forskyvning av tid. Pennen ligger alltid noen bokstaver i etterkant. Jeg gjorde en gang et tappert forsøk på å senke tankens tempo for å synkronisere hode og hånd, noe som resulterte i at det oppstod en masse skrivefeil. Pennen visste ikke hva den skulle gjøre uten ordre fra oven. På en annen side ble jeg veldig rolig inni meg. Og samtidig opptatt av skriften som form, ikke dens mening. Løkker og andre detaljer for å gjøre teksten vakkert ble nøye forfulgt.

SELECTED WORKS