Videoene Ginnungagap og Hvor skal du nå? ble vist som et dobbelt verk på Kunsthøgskolen i Oslo i 2015. Teksten under hører med til begge videoene.

Da Nikolaus Copernicus skrev sin bok ”De revolutionibus orbium coelestium” (Om himmelsirklenes omdreininger) i 1543 gjorde han med et pennestrøk jordkloden om — fra å være universets navle — til å bli et objekt som sirklet rundt et annet sentrum. Nå vet vi at heller ikke sola er sentrum av universet.

Siden antikken hadde vi trodd at sola beveget seg over himmelen. Det Nikolaus viste oss var at det er omvendt. Det er jorda som går rundt Sola og rundt sin egen akse dreier den fra vest mot øst. Vi får dager og netter, måneder og år. Fra 1543 måtte menneskeheten innfinne seg med at det ikke var universets sentrum.

Ca. 200 år senere utviklet engelskmannen John Harrison kronometeret. Sammen med sekstanten ga denne presise klokka makt til sjøfarerne. Ved å se på himmelen med sekstanten og på tida med kronometeret kunne de definere lengdegraden og breddegraden de var ved, og dermed kalkulere ut sin egen posisjon.

I 1957 sendte Sovjetunionen opp Sputnik 1. Den første satellitten ble startskuddet til det som nå er blitt amerikanernes Global Positioning System. Er mennesket nødt til å ha et referansepunkt utenfor seg selv for å finne ut hvor det er? I de siste tiårene har vi lagd våre egne kontrollerbare ”stjerner” for å hjelpe oss å definere hvor vi står.

Disse kommer med en av-og-på bryter.