Whiteout (2012)

 

whiteout1_1

 

 

 

 

 

Tilbakemelding fra Theodor Barth etter utstillingen Whiteout 31.10.12

Da jeg kom inn i rommet til Steinar Laumann så jeg først ingenting, jeg bare hørte noen andre snakke og lyden av bevegelser i det kullsvarte rommet. Etter en liten stund så jeg et lys og gjenskinn langt borte; kanskje i et vindu. Det så faktisk ut som det var veldig langt borte, kanskje et sted utenfor husets fire vegger: jeg prøvde å huske om det var vinduer i denne etasjen… var det bylys? Jeg beveget meg i retning lysene—eller lyset og gjenskinnet—og det kom mot meg i en rasende fart: jeg visste ikke lenger hva det var jeg så, hvordan det var laget eller hva slags optisk fenomen det kunne dreie seg om. Jeg har tidligere vært i mørke rom der lyset var brukt slik at det var umulig å avgjøre dybden. Men her, hos Steinar Laumann, kunne man undersøke akkurat hvor langt det var. Jeg holdt flere ganger på å miste fotfestet, fordi vekslingen i min egen gange skapte en voldsom pendel-bevegelse i hvordan det optiske fenomenet responderte; det forsterket de sidelengse bevegelsene i gangen slik at jeg oppfattet at jeg vagget i et så stort omfang at det umulig kunne kombineres med å stå oppreist. Jeg gjennomlevde noe som—i mangel av et bedre uttrykk—jeg vil kalle ‘dybdeskrekk’. Ikke egentlig forbundet med angst, men med å miste kontrollen og dermed ikke vite om man er fysisk utsatt eller ikke. Til slutt kom jeg frem. Lyset var en bitte liten lykt som så ut som var omgitt av et gjennomsiktig keramisk materiale, og monter på en arm som var bøyd til 90 graden (lik den som er på baksiden av snellevesenet Odradek [Kafka]).

Jeg tok et skritt tilbake: nå visste jeg hva det var; det var dette lysvesenet og et akterspeil, fra en sykkel (eller en bil). Bak meg, i en spiss vinkel, var det et liknende vesen, men lavt. Jeg beveget meg mindre nølende frem til denne. Den sendte heller ingen forsterkede meldinger tilbake om hvordan jeg beveget meg mot det. Lysvesenet var nær opp til identisk med det første. Men under det lå et knust kompass: huset var i orden og anga himmelretningene, og det som var igjen av retninglinjalen pekte i retning av det første lyset (som sendte orienteringen i retur, fordi det pekte mot kroppsbevegelsen på samme måten som kompasset pekte mot et imaginært terreng som man ikke kunne se i mørket). Steinar Laumann har klart å reprodusere det som i naturen normalt foregår i høyden—eller den vertikale aksen—ned på bakkeplan, langs den horisontale aksen. Jeg tror kanskje jeg vil si det slik. Jeg lurer nå på om jeg tør å klatre med ham. ThB

 

whiteout1_3

 

SELECTED WORKS